Klar tale, det er det ingen tvil om. Men hva har jeg gjort for å fortjene denne tituleringen? Jeg spurte, men får nok ikke noe svar. Likevel har jeg en anelse om hva det handler om.
Det begynte i fjor sommer. Israel massakrerte nok en gang palestinere, og debattklimaet på internett hardnet nok en gang til. Sarte sjeler skygget banen mens hardhudede brettet opp ermene.
En sak som fikk stor oppmerksomhet var den israelske soldaten David Ovadia, og en screenshot av hans Instagram-profil der han skrøyt av å ha drept palestinske barn i Gaza, illustrert med soldaten siktende med en sniper rifle. Saken ble hyppig delt på sosiale medier, og gjennomgangstonen var at israelske soldater er blodtørstige jævler. Saken ble også såvidt omtalt i gruppen Politisk Ungdom.
Men så tok saken en vending. En oppfølgingssak feide over internett der det ble hevdet at Instagram-profilen var falsk, og at soldaten dermed aldri hadde skrytt av å ha drept palestinske barn. Saken ble enda hyppigere delt enn forløperen, og gjennomgangstonen var at israelske soldater selvfølgelig ikke er så kjipe, og at det er pro-palestinere som er løgnaktige bløffmakere siden noen av dem forfalsket Instagram-kontoen og resten av dem villig lot seg lure av forfalskningen. Denne saken ble i større grad omtalt hos Politisk Ungdom.
Denne sistnevnte oppfølgingssaken ble stående som sannheten. Men historien er langt fra den sanne sannheten. Jeg fant en israelsk hebraisk nyhetskilde som forklarte hva som hadde skjedd. Google Translate oversetter greit nok til at innholdet ikke er til å misforstå. Mako er forøvrig en troverdig kilde.
Senere ble jeg oppmerksom på en engelskspråklig side som omtalte samme sak. Denne bruker riktignok nevnte Mako-sak som kilde.
Det viste seg altså at soldaten hadde skrytt av å drepe palestinske barn i Gaza, men i.o.m. at han er en lystløgner i ubalanse har han faktisk ikke drept palestinske barn. Han hadde heldigvis bare løyet om å ha drept uskyldige små.
Fornøyd med å ha kommet til bunns i saken postet jeg den på gruppen Politisk Ungdom, men det var enklere sagt enn gjort. Den tidløst veslevoksne moderatoren Mikael Christensen nektet meg å poste saken. Grunnen var at Mikael hadde lært seg et nytt begrep som han strevde med å begripe; doxing.
Men siden datamaskinen til Mikael lastet det første (og usensurerte) bildet fra Mako istedenfor det oppdaterte, så mente han tydeligvis at dette fortsatt var doxing og fortsatte å slette diskusjonstråden jeg forsøkte å etablere.
Etter at fraværet av doxing eliminerte den opprinnelige grunnen for å slette tråden min følte jeg nå at begrunnelsen gled over i merkelig detalj-kverulering om utforming av trådstartende innlegg. Trollene Raymond Christoffer Berg, Martin Johannessen og Glenn Thomas Jacobsen fylte samtidig tråden min med forsøk på å latterliggjøre meg.
Tråden min fikk til slutt stå.
Så hva har dette å gjøre med John Christer Rusti?
Vel, i november oppdaget jeg at jeg ikke lengre kunne finne gruppen Politisk Ungdom på Facebook. Jeg forsto fort at jeg hadde blitt kastet ut og blokkert, uten å ha blitt gitt noen beskjed.
Jeg sendte en forespørsel til moderatorene Mikael Christensen og Camilla Kitty Karlsen for å høre hva som hadde skjedd, men ingen av dem tok seg bryet med å gidde å svare meg.
Nå i mars tok jeg opp tråden igjen. Jeg fikk innvilget medlemskap i protest-gruppen Politisk Ungdom2 der moderatorene fra hovedgruppen også er medlemmer. Jeg fikk svar fra John Christer Rusti om at jeg var kastet ut fordi jeg hadde blokkert en moderator, noe som er mot reglementet. Det viste seg at det ene trollet som hadde søplet til trådene mine, Raymond Christoffer Berg, hadde blitt premiert med moderator-status for plagingen av meg og andre. Da han hadde blitt moderator en stund etter at jeg hadde blokkert han, så hadde de tolket dette som et regelbrudd fra min side.
Etter at jeg hadde imøtekommet krav om å fjerne blokkeringen av Raymond, og etter å ha fått noe forståelse for urimeligheten i å bli utestengt for å blokkere en som senere og utenfor min kontroll blir utnevnt til moderator, så stilte jeg direkte spørsmål om jeg får komme tilbake til gruppen eller om de har tenkt til å fatte et ekstraordinært eksklusjonsvedtak. En stillhet det stinket feighet lang vei av senket seg over diskusjonen.
En knapp uke senere tok jeg meg friheten å purre på John Christer Rusti. Det var da jeg fikk den lite koselige meldingen:
Selvfølgelig kommer ikke John Christer til å gidde å fortelle meg hvorfor han mener jeg er en drittsekk. John Christer, som forsåvidt er en intelligent mann av typen som er god til å dokumentere sine påstander og til å be om dokumentasjon fra motparten, misliker meg altså så sterkt at han tillater seg å gjøre spesial-unntak for seg selv fra dokumentasjonskravet han normalt praktiserer.
Jeg trenger ikke nødvendigvis noen håndfaste beviser, men det hadde vært fint med en redegjørelse. Hvis jeg strengt tatt ikke har gjort noe spesielt galt kan de stikke og suge seg hele gjengen med eldstemann John Christer (f. 1987) i spissen. Men hvis jeg faktisk har gjort noe sterkt kritikkverdig, så er det jævlig dårlig pedagogikk å nekte å fortelle meg hva det er for noe.
Så hva faen 'a, John Christer?!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar