Christiania-style!

Jeg hadde egentlig litt tjall, men jeg tenkte at søndag var en god dag å gjøre innkjøp. Det var pent vær, og jeg syklet plystrende bort til Christiania. Jeg gjorde mitt, og fikk 4 gram boblende maroc fra den hyggelige kvinnelige dealeren. 200 schpenn.

Jeg røyka på en joint under innkjøp, og den var langt fra fullført. Jeg heiv meg derfor ikke på sykkelen og sykla som en gærning hjemover, men gjennoptok plystringen mens jeg trillet sykkel og røyka joint blant de mange smilende menneskene. Noen turister kikket lurt på meg, jeg kikket lurt på dem.

Skikkelig fuckings plutselig står det en nordmann foran meg, en nordmann som jeg drar kjensel på. Det er Hans, gammel kriger fra det blodige ytringsfrihetsoppgjøret med schnutefaen i forbindelse med hasjmarsjen 2000.

Sist jeg møtte Hans (ca. en måned siden) hadde han Fred på slep, en hyggelig Erik Mykland-look-alike fra Telemark. Hans ble anstrengt i masken da jeg spurte etter Fred, og kunne fortelle at det hadde skjært seg litt mellom "de" og christianittene. Jeg skjønte ikke hvem "de" var, men jatta med. Hans babla om at "de" var i den norske kolonien, og jeg skjønte fortsatt ikke hva han prata om. Det var også vanskelig med veibeskrivelsen, så Hans fulgte meg, selvfølgelig på hver vår sykkel. Vi endte opp i utkanten av Christiania, og Hans tok meg med litt inn i skauen. Han hoia "Jævla nordmenn - dere har besøk!", også stakk han.

Jeg så noen mennesker som myldret, og kravla ned en skråning til dem. De så ut som noen speidere på skogstur, og satt samla rundt et bål. Jeg hilste på Fred og fikk bekreftet at han husket meg, og hilste så på resten. Det viste seg å være 4 nordmenn og 2 dansker, og nordmennene (inkludert 1 nordkvinne og en til som ikke var tilstede) virket å være fra Hausmania-miljøet.
Vi hadde en hyggelig stund, og mekka et par joints som gikk rundt bålet mens vi pratet. Gjengen spiste et mer eller mindre vellykket middagsmåltid som de grilla på bålet.

Som nevnt hadde det skjært seg for gjengens christianske oppholdstillatelse, og christianitter hadde visst bedt nordmennene både om å lukke røven og å skride hjem til Norge. Verre var at Fred hadde blitt klappa til i en konfrontasjon, men heldigvis er han en hardhudet type.

Gjengen virket dog ved godt mot, men følte seg litt bøffa. Planen var å returnere til Norge for en kortere periode, for så å dra til England for å leve i naturen utenfor London. En ting var hvertfall sikkert; de virket ikke spesielt interessert i leve i det etablerte samfunn, de ville heller velge naturen, dog avbrutt av sporadiske perioder innom det urbane samfunns ytre marginer.

Jeg måtte etterhvert ta favel med mine norske brødre og søstre. Kanskje ser jeg dem igjen, kanskje ikke. Tiden viser alltid vei.